Russland XX

Jeg vil i denne artikkelen ta utgangspunkt i Den andre partikongressen for Det allrussiske sosialdemokratiske arbeiderparti i 1903. Etter at Lenin som partiets leder hadde formulert sin hovedtese om det revolusjonære partis organisasjon og strategi i "Hva må gjøres", skrevet i 1902, ble partikongressens dypeste strid spørsmålet om hvilken formulering den skulle velge for medlemsskap (Den såkalte paragraf 1 i partivedtektene). Den andre kongressen medførte en permanent splittelse mellom Bolsjevikene og Mensjevikene. Målt i sine konsekvenser for partiets, og dermed Russland etter 1917s videre skjebne, var denne splittelsen en av de viktigste veiskiller i partiets historie. Debatten rundt partiutrenskninger og partirekrutteringer (Hatch, Siegelbaum, Lewin, for å nevne noen) starter gjerne med en gjennomgang av Leninismen som preludium til de store utrenskningene under Stalin. Mens det for Stalins vedkommende ofte bringes inn den personlige faktor for betydningen av partiets utvikling, gjelder ikke dette i samme grad for Lenins periode, særlig i tiden før revolusjonen. Jeg ser Den andre partikongress som et essensielt startpunkt for det som senere ble tilnærmingsmåten til problemet rundt partirekruttering og -utrenskning.

Striden rundt paragraf 1 avslører og ledernes holdninger overfor grupper og klasser i samfunnet. "Dem-og-oss"-metaliteten hersket i ulik grad hos fraksjonene. I dette partiets tilfelle vant den mest ekstreme mentaliteten, med den mest ekskluderende holdningen til "dem".

Partiets evne og vilje til å ta opp nye medlemmer, å inkludere flere lag av befolkningen, går også direkte på problemstillinger rundt begreper som "legitimitet", "demokrati" og "politisk kultur".

Lenins polemiske hensikt med tittelen "et skritt fram, to tilbake", var å vise at det ene skrittet fram, å innlemme nye partimedlemmer en masse, medførte to skritt tilbake i form av et innholdsløst og handlingslammet parti. Jeg vil argumentere for at det motsatte ble resultatet etter revolusjonen, strategien medførte en distansering fra befolkningen, med dype konsekvenser for forholdet mellom stat og samfunn.

Den andre partikongress. Mentalité

Lenins bok "Et skritt fram, to tilbake", skrevet i perioden februar til mai 1904, omhandler striden og splittelsen etter den andre partikongressen i -03. I kapittelet "Striden om paragraf 1" ligger grunntanken om partiets organisering for en sterk og sentral organisasjon som skulle arbeide med ett mål for øye; en forestående revolusjon. Kapittelet er samtidig en pekepinn på partiets historiske hukommelse i forbindelse med tidligere revolusjonære bevegelser i Russland. Helt fra begynnelsen av kongressen viste de dype uenighetene seg mellom de fraksjonene som senere ble til Mensjevikene og Bolsjevikene.

Paragraf 1 fra Martovs hånd lød slik:

"Den som godtar programmet og arbeider aktivt for å virkeliggjøre partiets mål under kontroll og ledelse av partiorganene er medlem av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti"

Lenins formulering:

"Den som godtar partiprogrammet og støtter partiet både ved økonomisk og personlig deltakelse i en av partiorganisasjonene, er medlem av partiet."

Ved første gjennomlesning virker de to formuleringene semantisk identiske. Striden om paragraf 1 i partivedtektene er og blitt sett på som "quite trivial". (Figes: The Peoples Tragedy,1996, 151) Imidlertid, når en leser kapittelet om paragraf 1 i sin helhet, ser en at de historiske erfaringene fra 1870-tallet og framover spiller en avgjørende rolle for argumentene som ble brukt for Lenins syn, og mot Martovs og Plekhanovs. Narodniki-organisasjonene (eller snarere deres mangel på organisasjon) og deres endelikt, var rotfestet i de erfarne revolusjoneres bevissthet. De var oppsatt på ikke å gjøre de samme feilene igjen. Lenin selv må ha vært personlig innbitt på akkurat dette, ettersom hans egen bror hadde måttet bøte med livet pga. manglende organisasjon og profesjonalitet i Narodnaja volja (72 personer sies å ha vært kjent med planene om mordforsøket på Alexander 3. Ikke rart attentatforsøket ble kjent også for Okhrana)

Summen av erfaringene med "The mad summer", Netsjaevs terror for terrorens egen skyld, Zemlja i volja og Narodnaja volja, tilsa, i alle fall for Lenin, at en konspiratorisk og revolusjonær organisasjon for enhver pris ikke måtte omfatte flere enn det som var strengt tatt nødvendig for å velte det gamle regimet.

Den framstående revolusjonære medlemmet Axelrod talte om 1870-tallets Narodnaja Volja og Zemlja i volja: Disse var "strengt hemmelige og sentraliserte organisasjoner". Men rundt dem;

"var det samlet en lang rekke folk som ikke tilhørte noen av organisasjonene, men som hjalp dem på et eller annet vis, og som ble oppfattet som partimedlemmer…..Dette prinsippet må følges enda sterkere i den sosialdemokratiske organisasjonen."

Lenin siterer denne talen fordi han ser dette synet som ankepunktet mot den nye opposisjonen i partiet. Han lar Plekhanov gi "det eneste riktige svaret på dette spørsmålet":

"Axelrod tok feil da han viste til syttiårene. På den tiden var det et godt organisert og utmerket disiplinert senter. Rundt det var det organisasjoner av forskjellige typer som det hadde skapt, og det som var igjen utenfor disse organisasjonene var kaos, anarki. De enkelte delene i dette kaoset kalte seg partimedlemmer, men dette kom ikke saken til gode, det snarere skadet den. Vi må ikke etterligne anarkiet fra syttiårene, men unngå det."(Lenin: 76)

Plekhanov viste hva han snakket om; han var en av Lenins forbilder, og partiets "grand old man" med stor erfaring fra de ulike mislykkede revolusjonære organisasjoner. Han hadde dannet den første marxistiske gruppen i Russland i 1883, og hadde allerede da sterkt kritisert narodniki.

På sedvanlig Leninsk vis, plukket Lenin ut bruddstykker og løsrevne ord fra sine motstandernes munn, latterliggjorde og negativiserte disse til siste dråpe. Videre fra Axelrods tale tar Lenin fram mensjevikens eksempel med "professoren som oppfatter seg som sosialdemokrat og erkjenner seg som det". Lenin retoriske innvending går ut på om partiets medlemmer erkjenner professoren som sosialdemokrat. (På sofistisk vis listet han opp for sikkerhets skyld negative egenskaper ved professorer generelt. Han så tydeligvis ikke seg selv igjen i dette bildet; mannen som inngikk i soslovie som arvelig adelig av en provinsiell framstående tsjinovnik, som selv erklærte seg som dette ved en arrestasjon for å oppnå en mildere behandling, som etter farens død levde av inntektene fra familiens "utbytting" av bøndenes slit på familiens gods fram til 1917. Se Volkogonovs biografi: "Lenin", og Figes: A Peoples Tragedy") Martov mente at for eksempel arbeidere "som streiket", viste at de erkjente det antagonistiske forholdet mellom dem som klasse og det tsaristiske regimet, og at de dermed i sak var på linje med partiets målsetting om voldelig maktovertakelse. Dette gjorde dem dermed akseptable som partimedlemmer. Lenin gjentok denne frasen gjennom hele sin behandling av striden med Matrov i denne saken. At arbeidere med sin "tradeunionisme" skulle være en del av revolusjonens avantgarde, var latterlig og ville uværgerlig føre til en impotent og anarkistisk samling av løse organisasjoner uten tilstrekkelig kraft og samhandling nok til å kunne gjennomføre en revolusjon. Retningslinjene som Lenin la opp i sitt berømte verk "Hva må gjøres", bekreftes og radikaliseres ytterligere i "Et skritt fram, to tilbake".

Hva Martov og hans meningsfeller talte for, var i virkeligheten det som senere ble den vestlige modellen for sosialistiske og sosialdemokratiske arbeiderbevegelser, hvor erkjennelsen av at "mange gjør sterke", og at intet parti kan overleve i lengden uten et bredt folkelig mandat. Martov ønsket med sin definisjon av paragraf 1 i partivedtektene å definere flest mulig arbeidere, så vel som andre radikale samfunnsgrupper, inn i partiet.

Konsekvensene av splittelsen innen partiet hadde meget store konsekvenser for den videre utviklingen av partiet. Lenins strategi med oppbygging av fiendebilder både utenfor og innenfor partiet, bar frukter. Særlig i det russiske kulturelle klimaet hadde denne typen personangrep et godt jordmonn, noe som Stalin senere visste å utnytte. (Se Rittersporn; The omnipresent Conspiracy; i Getty/Manning: Stalinist Terror, New Perspectives, 1993) Dette betyr ikke at opposisjonen i bolsjevikpartiet dermed var ugjenkallelig slått. 20-tallet viste at andre fraksjoner som ellers stod langt fra mensjevikene, i saken om bredere deltakelse i partiet faktisk var enig med den nå utryddede partidelen. Denne uenigheten er ett av de få spørsmål som red partiet gjennom hele perioden fra Den andre partikongressen fram til Stalins personlige autokrati fra siste halvdel av 30-tallet. Jeg vil hevde at den bolsjevikiske praksisen med å tenke i teoretiske og ekskluderende klassetermer, var en ubevisst fortsettelse av soslovie-systemet i det gamle regimet. På ulike sett hadde dette de samme konsekvensene: de som ble definert inn i partiet, utgjorde den nye eliten (priviligentsija), den smale definisjonen av eliten medførte en fremmedgjøring for resten av befolkningen (alienation), og mangelen på legitimitet tvang eliten til bruk av voldelige midler for å kunne gjennomføre sin politikk.

Den essensielle konflikten som avledes fra denne modellen for et revolusjonært parti, er på den ene siden, hensynet til en slagkraftig og sentralisert partielite, og på den andre siden hensynet til bred folkelig deltakelse og støtte for partiet.

Den personlige faktor

Postulatet om "proletariatets avantgarde" overskygget andre partihensyn, som for eksempel behovet for en bredere og mer representativ samling av partimedlemmer som kunne danne grunnlaget for en sosial og politisk legitimitet blant arbeiderklassen. Lenins sterke følelser i denne saken, (han kalte Mensjevikene for "forrædere" og la sine gamle venner og kampfeller som Martov og Plekhanov for hat) med deres langsiktige konsekvenser for partiet og revolusjonen, legger ytterligere vekt på den personlige faktor i behandlingen av partihistorien i denne perioden. Det var også fra denne tiden at personkulten rundt Lenin ble svært synlig. Dette hadde sammenheng med det opplevde behovet for samling rundt lederen i en tid med indre, så vel som ytre trusler. Lewin beskriver det samme fenomenet i sin behandling av en annen essensiell partikongress, den 10. i -21. Til tross for de lange og bitre stridighetene som harsket fram til 10. Kongress, og til tross for de relativt store opposisjonsgruppene, var likevel stor enighet innen kongressen om fraksjonsforbudet. (Lewin; The Making of the Soviet System, 1994, s. 202) Med tanke på også den senere (pluss dagens) fokusering på personligheter i russisk politikk, kan det se ut til at splittelser skaper samling rundt en lederskikkelse. At dette til tider blir brukt av lederen, er et velkjent fenomen ("Divide and rule"). Det var fra denne tiden at Lenins ord ble til guddommelig sannhet av revolusjonær visdom. Det er illustrerende at ingen Gensek noensinne har bestridt Lenins ord på noen områder.

I litteraturen, særlig i biografiske bøker som de nevnte av Volkogonov og Figes, framheves Lenins iboende antipatier mot forskjellige grupper i det russiske samfunn. En tilbøyelighet som Lenin delte med de fleste andre intellektuelle fra de høyere klasser, var en medfødt mistro og mistenksomhet overfor den "vanlige mann". Ettersom eliten i det sosialdemokratiske partiet bestod av folk med bakgrunn fra borgerklassen i byene og adelskap fra provinsene, var det ikke overraskende at partiet vegret seg fra å ta inn den jevne russer i ansvarlige partiposter. Lenin understreket til stadighet at "det vil være manilovisme og halehengspolitikk å tro at hele klassen, eller nesten hele klassen, noen gang under den kapitalistiske fasen vil heve seg til bevissthets- og aktivitetsnivået til fortroppen sin, til det sosialdemokratiske partiet sitt."

Lenin har også blitt beskyldt for en innbitt tro på den jevne russers manglende rasjonalitet og "asiatisme" (aziatskij). Dette kan ha influert på Lenins holdning til utvidelse av partigrunnlaget senere. Voslensky, i sin behandling av Nomenklatura, framhever dette i Lenins forhold til den russiske byråkrat etter revolusjonen:

"...invasjon av den ekte russer...den storrussiske sjåvinisten som i bunn og grunn er en skurk og illgjerningsmann, den typiske, russiske byråkrat." (M. Voslensky; Nomenklatura, Oslo, 1987, s. 108)

Figes antyder at Lenins egen genealogi kan ha noe med saken å gjøre; at han var halvt kalmyk, kvart jøde og kun kvart russer. At hans oppvekst som adelig også hadde sine senere psykologiske virkninger, kan heller ikke utelukkes. Tendenser til arroganse, en abstrakt holdning til "massene", og en lav terskel mot divergerende meninger. (Figes:142 ff.)

1919-20

Trotsky har sammenlignet statens forvitring med en lampe som brenner jevnt, til like før den går tom for brensel; da lyser den sterkt ett øyeblikk, før den endelig dør ut. Likeledes kan man anvende denne metaforen for å illustrere revolusjonsånden blant vanlige arbeidere i de to store byene, Petrograd og Moskva. Etter standhaftig å ha opponert mot det tsaristiske regime, brøt det ut en kaskade av ild under revolusjonene i -17. Imidlertid fant arbeiderne snart ut at brenselet de mente de hadde krav på etter oktoberrevolusjonen, ble tatt hånd om av bolsjevikene og kun utdelt etter deres forgodtbefinnende. Etter det mislykkede forsøket på generalstreik sommeren -18, sluknet revolusjonsflammen som bandt arbeiderne og partiet sammen som en virkelig kraft, den som kunne ha regulert bolsjevikenes politikk og sørget for et sivilt samfunn å ta i betraktning for partiet organer.

I denne perioden under borgerkrigens overhengende fare for kontrarevolusjon, var hensynet til en klassemessig riktig sammensetning av partimedlemmene kommet i bakgrunnen. Således ble det i denne perioden tatt opp primært ikke-prolelære medlemmer. I august -19 ble det i løpet av noen få hektiske "Partyweeks" (Siegelbaum: Soviet State and Society between Revolutions, 1992) tatt opp over 150 000 nye kadre, som bidro til å øke medlemstallet i Det Allrussiske Kommunistpartiet med 75%, til 200 000. Til tross for dette, sank andelen arbeidere fra 57% i begynnelsen av -18, til 44% i -20. Våren -20 hadde 90% av medlemmene blitt tatt opp etter revolusjonen. Majoriteten av disse hadde sin bakgrunn fra aktiv tjeneste i enten Tsjekaen eller Den røde hær, noe som bidro til en høyere toleranse for brutale virkemidler i den sivile politikken. (Siegelbaum, 22ff)

At denne bølgen av partirekruttering ikke hadde vært et resultat av marxistisk klasseanalyse, var Lenin og partiet smertelig klar over. Det var klart, utfra ideologiske grunner og pga. indre opposisjon, at denne situasjonen ikke kunne fortsette. Vi mangler en detaljert oversikt over hvem som ble tatt opp som medlemmer i perioden, men vi kan antyde to hovedgrupper av medlemmer, som medførte hver sine karakteristiske problemer for Sovjetunionens politiske framtid:

I fraværet av egne statsforvaltere og bedriftsledere, var størstedelen av det nye næringsliv og byråkrati bestående av personer fra det tsaristiske systemet, og altså bourgeoisiet, eller Byvsjie ljudi
Den andre gruppen bestod av hjemvendte soldater og politiske kommissærer, mange skadet både fysisk og psykisk, noe som medførte en endring i den politiske kulturen, i retning av en økt toleranse for militære metoder i det sivile samfunn (Initiert av Trotsky selv med sin militære organisering av produksjonslivet)

Dessuten, innen begge disse gruppene fant man opportunister og karrierejegere, som så partimedlemskap som et hjelpemiddel i jakten på sosial prestisje og økonomisk vinning.

Ute på landsbygden var ofte matvaresituasjonen under borgerkrigen så prekær, at mange så en nødvendighet i å være medlem for å være sikker på å få tak i et minimum av mat og andre elementære goder. ("The Economy of Scarsity", i Gill, The Orgins of the Stalinist Political System, 1990)

Krisen i 1920-21 er i litteraturen blitt eksemplifisert ved Tambov-opprøret og Kronstadt-deserteringen. At krisen hadde eksistert innen partiet lenge før disse begivenhetene, illustrerer Lenins uttalelser på denne tiden (Jan -21):

Lenin anmodet sine kamerater om; " to face the bitter truth. The party is sick. The party is down with a fever." (Siegelbaum, 79)

Denne perioden var preget av en ufrivillig ad hoc tilstand, hvor den generelle politikken var svært flytende. Hensynet til at det kommunistiske eksperimentet skulle overleve, gikk ut over de ideologiske hensyn til hvordan den sosialistiske statsbyggingen ideelt sett skulle foregå. Dermed var og synet på partitilhørighet og -rekruttering lite klart definert. I periodene som fulgte, ble imidlertid tøylene strammet, og det leninistiske synet ble "gjeninnført".

1921

En rekke viktige veiskiller ble foretatt under Den tiende partikongressen i 1921. Konsekvensene av disse gav denne kongressen ansvaret (eller æren) for igangsettelsen av NEP, Den nye økonomiske politikken. Starten på NEP ble markert konkret ved avskaffelsen av en del restriksjoner på privat handel, samt opphevelsen av matvarerekvisasjonene på landsbygden.

Politikken under "Krigskommunismen" var blitt møtt med sterk motstand fra befolkningen, bondeopprør hadde brutt ut flere steder i landet. Også innen partiet var det slutt på tålmodigheten med denne vedvarende krisepolitikken. Flere fraksjoner stod nå åpent frem med krav om endringer på en rekke områder. Med seieren i havn over de Hvite, og med intervensjonsstyrkene ute av landet, måtte ledelsen i partiet måte disse kravene, både fra den jevne befolkningen og fra partiet. Resultatet ble NEP.

Både Siegelbaum og Lewin er enig om at det store spørsmålet for partiet, var forholdet til fagforeningene. Skulle disse være uavhengige agenter som skulle regulere partiets økonomiske politikk, eller skulle de, som bla Trotsky talte for, være instrumenter for partiets og statens implementering av politikken? I vår kontekst, var problemet at det ville uvegerlig komme til konflikt mellom den tidligere nevnte gruppen av produksjonsledere og statsforvaltere, og arbeiderrepresentantene. Her ligger årsaken til partiutrenskingen som kom i -21. Så mange som en tredjedel, eller 180 000 personer, ble sparket ut av partiet i dette året. ("Dead Souls"-problematikken: Mange, særlig ute i periferien, kom seg inn igjen i partiet pga. et meget dårlig administrasjonssystem, hvor partiregistere var uhyre primitive, eller ikke-eksisterende.) Fitzpatrick skriver at utrenskningene var en bekreftelse av partiets forpliktelser overfor proletariatet. E.H.Carr mener at utrenskningene i tillegg hadde en annen funksjon; å øke partiets innflytelse over arbeiderklassen. Uansett disse to synene; konsekvensen av utrenskningene ble en innsnevring av grunnlaget innen befolkningen for støtte og legitimitet for bolsjevikstyret. Lenin syn på hvem som skulle tilhøre revolusjonen, vant frem.

Fraksjonsforbudet i -21 vant som tidligere nevnt, stor oppslutning på den tiende partikonferansen. Dette var en bekreftelse på at "ånden" fra den andre konferansen i -03 fortsatt rådet. Forsøket på å godta alle som "erkjente seg som sosialdemokrater" under borgerkrigen, hadde med fraksjonsforbudet og utrenskningene medført "to skritt tilbake".

1924 og -27: Lenin Levy og October Levy

Beslutningen om å utvide partiets legitimitet innen de "revolusjonære klasser" gav nye utfordringer og problemer for bolsjevikene. Etter borgerkrigens raseringer av den sosiale strukturen i Russland, hadde det blitt enda vanskeligere å definere klassene. Fitzpartick problematiserer dette på i ypperlig måte i artikkelen "The Problem of Class Identity in the NEP Period" (Fitzpartrick, Rosenberg, Stites: Russia in the Era of NEP, 1989) NEP blir her karakterisert som æraen hvor det marxistiske analyseveldet startet. Partirekrutteringen skulle fra nå av bestemmes av klassedefinisjoner og statistikker. Kriteriene for bestemmelse av sosial tilhørighet var mange og kom ofte i konflikt med hverandre. Skulle en tilhørighet bestemmes utfra ens yrke før revolusjonen, eller ens nåværende yrke? Hva med foreldrenes yrke og bakgrunn? Hva med "klasseblandede" ekteskap? Osv.

Hatch beskriver ettervirkningene av The Lenin Levy som en "dyp transformering". 100 000 nye medl skulle tas opp fra des -23. I perioden fra -24 til -26 ble partiet doblet, det totale medlemstallet ble dermed 500 000. Av disse var 80% faglærte, de fleste under 30 år. Halvparten av medlemsmassen var tidligere soldater og offiserer fra Den røde hær.

Bla Lewin snakker om den nye mentaliteten som kom inn i partiet med den "dype transformasjonen". (Lewin; The Making of the Soviet System, s. 23) Militarisering og et generelt lavere utdannings- og kulturnivå mener Lewin var en nødvendig forutsetning for den senere Stalinismens oppkomst. Når det gjaldt synet på partiet, hadde de såkalte Lenintsy sine politiske og sosiale erfaringer fra fabrikkene og bedriftene, med sine fiendebilder av ledelse og ledere. Dette tok de med seg inn i partiet. Lenintsy likte dårlig de høyttravende teoretiske debattene og elitens høykulturelle og "utenlandske" væremåte. Disse arbeiderne delte mange av landsbygdens og bøndenes mentalitet, med en inngrodd skepsis overfor "annerledes mennesker" og alt som smakte av autoritet. De nye medlemmene bidro på denne til en smalere oppfatning av partitilhørighet, samt en lavere toleranse for andre grupper og andre tenkende i partiet. Stalin var en av de få gammelbolsjeviker som forstod dette og hadde evnen til å snakke til Lenintsy på et språk som disse forstod. Mens partiets topp echelon tidligere var kjennetegnet av høy grad av kultur og intellekt, kan en si at det fant sted en "dekulturisering" og "deintellektualisering" av partiet på 20-tallet.

Imidlertid skal en vokte seg for å overdrive betydningen av den nye medlemsmassen. Hatch forteller at så sent som i 1928, altså etter "October levy, var det ikke flere enn 16% produksjonarbeidere i Leningrad, og 8.8% i Moskva. På landsbygden var det sannsynligvis en større andel folk fra de lavere klasser.

Med andre ord, nye vanskeligheter dukket opp med innlemmingen av de proletære arbeider/bondemedlemmene. Deres mentalitet passet dårlig sammen med den eldre gardens. Ledelsen i partiet klarte ikke å mildne forholdet mellom dem. Dermed ble det nok en gang klart, at partiets vanskeligheter med å utvide den sosiale basen, fortsatte. Inn på tredvetallet ble konflikten mellom eldre og yngre medlemmer utnyttet for alt den var verd. Dette kan tyde på at ambisjonen om å mobilisere hele folket, gjennom å ta inn i partiet "representative" kadre fra de forskjellige gruppene, ble oppgitt. Strategien gikk over til full mobilisering gjennom at staten henvendte seg direkte til massene, ved hjelp av et mektig byråkrati. Dette var utvilsomt et skritt i retning av den totale staten, om ikke den totalitaristiske.

1930-31

Lewin skriver at den dype transformasjonen innen partiet ledet fram til Den nye historiske enheten; Det stalinistiske kommunistparti. Ved å ta utgangspunkt i den smale oppfatningen av partitilhørighet, mener jeg at det ikke er berettiget å snakke om et "nytt" parti. Sant, partiet fikk et mye større innslag av den nye folkelige mentaliteten, men det hadde allerede fantes en høylytt del av partilederskapet som stod Lenintsy nær i tankegang. Disse ble inn på tredvetallet kalt Stalinistene. Beria, Brezjnev, Kaganovitsj, Kalinin, Kirov, Khrustsjov, Molotov og andre, hadde alle en arbeider- eller bondebakgrunn. (Laird/Laird: A Soviet Lexicon, 1988, s. 116ff) Dessuten, ved å følge revisjonistenes fokus på folkekultur og mentalitet, er det svært viktig å ta i betraktning at denne delen av lederskapet også tilhørte den allmenne folkekulturen. I den særskilte russiske konteksten var det for en stor grad et sammenfall mellom politisk kultur på topplanet og "from below", i motsetning til de fleste vestlige land hvor en og samme elite hadde sittet lenge ved makten, og dermed i langt større grad hadde utviklet en egen lederkultur avsondret fra massene.

Dermed kan en og forsøke seg på en symbiose eller syntese mellom de to motstridende skolene, totalitarismen og revisjonismen; Den første, med sin sterke søkelys på "den personlige faktor" og perspektiv "from above", smelter sammen med revisjonismens fokus på mentalitet og kultur "from below", i en ny enhet hvor betydningen av en folkelig mentalitet på toppen, så vel som på bunnen av samfunnet, anerkjennes.

Mer enn 1 mill produksjons- og transportarbeidere ble rekruttert inn i partiet i 1930-31. Partiet gikk og inn for å ta inn en økt andel bønder, som et ledd i forsøkene på å effektivisere og sosialisere landbruket. Dette medførte ytterligere konflikter mellom forskjellige grupper innen partiet. Kuromiya har fokusert på kløften mellom de eldre og yngre arbeidere i bedriftene (I Hatch: The Lenin Levy and the Social Orgins of Stalinism, i Slavic Review nr.?). Både Hatch og Gill forteller om motstanden overfor de nye medlemmene, som opponerte mot alle initiativ fra toppen, og om den store andelen medlemmer som ikke fulgte partivedtektene om anstendig oppførsel og akseptering av den demokratiske sentralismen. På den andre siden av bordet satt den eldre garden, som satte store spørsmålstegn ved kvaliteten på de nye rekruttene. (Hatch, s. 570, Gill, s.204)

1933

I 1933 kom den hittil største utrenskningen innen partiet. Representert ved seieren over "Høyreopposisjonen" med Bukharin i spissen (som S. Cohen mener var en naturlig kandidat til å etterfølge Lenin) og Troskys landsforvisning i -29, var Stalin blitt den ubestridte "Vozjd" tidlig inn på tredvetallet. Stalin var kanskje den ivrigste av alle til å referere til Lenin-sitater, for på denne måten å rettferdiggjøre sin lederposisjon i partiet. Man vet også at Stalin ikke var av den intellektuelle typen , og hadde fra tidlig i sin revolusjonære karriere støttet seg til , og blitt influert av, Lenin syn på partipolitikk.

Jeg vil ta utgangspunkt i kategoriseringen av hvem som skulle lukes ut ved utrenskningen i -33, fordi denne på utmerket vis viser fortsettelsen av den Leninistiske partitankegangen, hvor vektlegging på konformitet og smale definisjoner av "proletariatets avantgarde" viste seg. Seks kategorier opererte Stalin med. Felles for de som ble rammet, var at majoriteten hadde blitt medlemmer under den første femårsplanen. Dette var nok et eksempel på at en tiltakende folkelig mobilisering til inntekt for større deltakelse i den politiske beslutningen, ble etterfulgt av to skritt tilbake, hvor den Leninistiske synet på partitilhørighet seiret. Hele 22% av den totale medlemsmassen ble ekskludert. (Kategoriene og tallet er hentet fra Gill: s. 205, definisjonene av kategoriene er mine):

Klassefiender, byvsjie ljudi, som har sneket seg inn i partiet ved å erklære seg som arbeidere eller bønder
"Dobbeltagenter", som på "konspiratoriske" måter søker seg inn i partiet med det formål å iverksette en kontrarevolusjon
Overtredere av partivedtektene, medlemmer som ikke anerkjenner den demokratiske sentralismen
Degenererte som har blandet seg med klassefiender (Klassemessige degenererte)
Karrieresøkere, byråkratiske elementer, opportunister
Moralske degenererte, dårlig oppførsel, alkoholikere og lignende.

Kategoriene 1 og 4 var ideologisk motivert, 3, 5 og 6 var administrativt motivert. Kategori 2 var imidlertid den mest interessante, da den betegner den tiltakende paranoia og konspirasjonsmentaliteten innen partiet. Dette var ett av de mest kjente kjennetegn i tredvetallets russiske politiske klima, men det var og en fortsettelse av Lenins mentalitet og politiske virkemåte. Ved å lese Lenins skrifter, ser en hvordan han appellerer til folkelige kulturelle særtrekk om konspirasjon og urent spill innen partirekkene. "Navnekalling" og oppbygging av fiendebilder var noe Stalin blåkopierte fra Lenins hånd. Navnekallingen gikk hånd i hanske med den folkelige psykologi, og hadde en enorm stigmatiserende effekt. Ved å kalle en nabo eller arbeidskollega for "Trotskyist", "Høyreoppotunist" eller "Småborgerlig nasjonalist", erklærte en samtidig denne personen for Vrag naroda, et avskyelig menneske som fortjente å dø.

Det er imidlertid viktig å understreke at det utvilsomt fantes forskjeller mellom Lenins tanke om partipolitikk, og Stalins ekstreme tilbøyeligheter i samme henseende. Stalin, med sin meget ulike sosiale bakgrunn, hadde en noe annen måte å nærne seg problemstillinger på, noe som Lenin ble meget klar over etter den berømmelige "Georgia-affæren". Bukharin og andre av de mer intellektuelle og vestlige, refererte til Stalin som "osseteren", en meget nedsettende karakteristikk om denne mannens psykologi og bezkulturnost`. For å bruke et norsk uttrykk; Stalin leste Lenin som "fanden leser bibelen".

Som Gill meget riktig påpeker, kom det til et skille i utrenskingsmønsteret etter -33. De mest kjente utrenskningene fra Kirovs død i -34, med sitt toppår i -37, hadde den viktige forskjell fra tidligere erfaringer at de ikke lenger skilte mellom partimedlemmer og den jevne befolkning.

Derfor har jeg valgt å avslutte forsøket på å trekke linjene fra Den andre partikongress og Lenins partisyn ved dette tidspunktet. Dette betyr ikke at det kom til et paradigmeskifte etter -33, tvert imot, Lenins "usynlige hånd" forsatte å definere synet på partiet også etter Stalins tid.

Oppsummering

Den andre partikongressen i -03 sementerte Lenins lederstatus og startet dokumentasjonen på hans hegemonistiske ideologiske stilling i partiet. Fra sak til sak manglet det ikke på opposisjon mot Lenin, ofte også spedd med ideologiske tilsetninger, men Lenins hovedteser om revolusjon og parti stod fast. Den andre kongressen manifesterte dessuten Lenins intoleranse overfor forsøk på utvidelse av den sosialdemokratiske franchise.

Partinnlemmelsene under borgerkrigen var preget av et desperat forsøk på å vinne støtte i kampen mot de hvite, hvor enn den kunne finnes. Det ble imidlertid tidlig klart at Lenins ståsted fortsatt hadde prioritet, og en betydelig utrenskning fant sted i -21.

Etter påtrykk fra opposisjonsgrupper innen partiet, ble det vedtatt å utvide det proletariske grunnlaget for bolsjevikene i -23, og igjen i -27. Dette medførte nye problemer, ved at eldre og yngre medlemmer med til dels store kulturelle og ideologiske forskjeller, braket sammen. "Den dype transformasjonen" gav etter Lenins død nye ledere mulighet til å dra maktpolitisk nytte av konflikten. Stalinismens partimessige grunnlag innen Lenintsy , medførte at deres motstandere i partiet, intellektuelle "gammelbolsjeviker" og spesialister, fikk hardere kår.

Den store gruppen av produksjonsarbeidere og bønder som ble tatt inn i partiet i -31, gav partiet så store administrative ordensproblemer, at flesteparten av disse ble sparket ut igjen allerede i -33. Kategoriseringen fra denne utrenskningen viste at lite hadde forandret seg siden Lenins tid; lav toleranse og en høy terskel for medlemskap, basert på marxistiske klassetermer.

"Et skritt frem, to tilbake", Lenins polemiske karakteristikk fra -04, hadde etter revolusjonen medført at alle forsøk på å utvide den legitimiserende sosiale og politiske basis, ble fulgt av reaksjon og utrenskning.

Jeg har ikke tatt stilling til eksterne faktorer i forklaringen på partisynet i denne perioden. Jeg har valgt å fokusere primært på indre partitrekk og Lenin og Stalins personlige karakteristika, men anerkjenner selvfølgelig momenter som den dype isolasjonen som bolsjevikstyret fant seg selv i etter revolusjonen. Gill bringer dette inn som en av de viktigste forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk (Gill: i "Conclusion"). Imidlertid understreker Gill at isolasjonen per se ikke var det viktigste, men den subjektive virkelighetsoppfatningen av denne isolasjonen. Det subjektivistiske perspektivet handler ikke om nakne hendelser og objektive fakta som sådan, men heller om hvordan den objektive verdenen rundt bolsjevikene ble oppfattet, tolket og bearbeidet, og om hvilke mentaliteter som ble produsert som resultat av dette.

Ved samtidig å legge vekt på den personlige faktor, søker jeg å vise at mentaliteten på toppen, ikke nødvendigvis skiller seg i så stor grad fra mentaliteten på grunnplanet. Den rasjonalistiske tilnærmingen til den personlige faktor, representert ved mange biografier og visse deler av totalitarismen, er passé. Men ved å bringe inn andre argumenter for den personlige faktor, ser en at det fortsatt vil være viktig å ha et perspektiv "from above". Nemlig når det gjelder den store makten som lå i persondyrkingen av lederskikkelser. Idoldyrkingen medførte bla at ikke bare ledere rundt Vozjd innen apparatet kopierte og etterlignet lederens tanker og attityder, men også den generelle befolkningen utenfor stat og parti. Problemet med å bygge på slike perspektiv i forskningen, er den naturlige mangelen på kilder til å underbygge teorien (Subjektive persepsjoner). Det nærmeste en kommer i dag, er nyere polls som er foretatt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Disse kan med større eller mindre hell brukes retrospektivt for å se hvor stor påvirkning lederkulten hadde i å omforme befolkningens tanker og utsyn. En av de seneste polls om bla dagens befolknings syn på Stalin og Lenin kan argumentere for dette synet.

I dette ligger og forsøket på å gi noen trefningspunkt mellom de to skoler, totaliarismen og revisjonismen. Den førstes fokus på elitekultur, har et skjæringpunkt med den sistes vektlegging på allmennhetens kultur og politiske utsyn. Som tidligere nevnt, hadde mange av bolsjevikene sosial bakgrunn fra de samme forhold som det store flertallet av befolkningen. Dette materialiserte seg i politikken som ble ført, samtidig som den nevnte lederkulten gav kulturpåvirkning tilbake til allmennheten. Det er av grunnleggende betydning å anerkjenne at stat og samfunn ikke under noen omstendigheter eksisterer fullstendig isolert fra hverandre, men at det alltid er snakk om en toveis prosess, hvor begge parter influerer hverandre. Det bør imidlertid heller ikke herske tvil om at i den sovjetiske konteksten, særlig under Stalinismen, alltid var staten som hadde det politiske initiativet og "the upper hand".

| наверх | назад | главная | вперед |