The New Russian Elite, How they think and what they want.

Jeffry Klugman, New York 1989

Dette er en organisasjons-psykologisk analyse av hvordan det enorme Sovjetsystemet virket, sett på bakgrunn av mentalitet innen den organisasjonen som ble kalt Partistaten i Vesten. Hvilke mennesker var de gamle og unge apparatsjiki, hvordan tenkte og oppførte de seg i sin streben oppover hierarkiet, og hvilke prioriteringer la de for dagen når de først var kommet til topps?

Boken følger en "biologisk" struktur, ved å følge et hvilket som helst barn i Sovjetunionen for å se hvor tidlig barnet måtte sosialiseres inn i det sovjetiske idealet for å kunne ha håp om å nå helt til topps på stigen. Deretter undersøkes det faktiske sosiale systemet som de forskjellige delene av Partistaten besto av, for å utforske hvilke evner som kreves for klatringen. I fortsettelsen følger vi en emigrè- eller avhoppers karrierevei, som Komsomol-tillitsvalgt fra en ferieby ved Svartehavet. Til slutt i bokens hoveddel drøftes ulike karrieremønstre og utviklingen av Partistaten som et sosialt system som et middel i forsøket på å forstå Sovjetunionens politiske natur.

Boken følger hele tiden en komparasjon med USAs forretningsverden og politiske system, med eksempler fra bla Henry Ford`s "overvåkningspoliti" på arbeidsplassene og historien om Apple Computers. Egne observasjoner brukes og flittig.

Det egentlige kildegrunnlaget for boken kommer fra en serie intervjuer med dissidenter og avhoppere; en diplomat, flere parti- og fagforeningsfolk, journalister og bedriftsledere. Samtalene var frie i formen, inkluderte ikke ferdigdefinerte spørsmålsformularer. Forfatteren forsøkte tydeligvis å trekke ut selvopplevelsen av karriereveien og følgelig, selve det sovjetiske system.

Dette er ikke en bok om hverken økonomisk, sosial eller politisk historie under den over 70 år lange perioden vi kaller Sovjetunionen. Et folks kollektive psykologi betegner man, i mangel på et bedre uttrykk, som mentalitet, eller i særnorsk folkedrakt; som folkesjel. Vi er alle enige om de mer eller mindre målbare størrelsene som økonomisk og politisk utviklings betydning i forståelsen av et land og dets befolkning. Men i fortsettelsen av denne undringen, hva bestemmer disse utviklingsfaktorene? Hvis "årsaksløken" har en kjerne, vil en finne mentalitet som den dypeste årsak til alle de følgende virkningene. Geografi og andre naturmessige forhold kan vi i denne sammenheng holde utenfor, ettersom disse er statiske, og gjerne kan betraktes som en slags "urårsak", men som sett i historisk utvikling-perspektiv ikke er interessant.

Det er i denne sammenhengen denne typen tilnærming har sin store verdi. At boken er skrevet i 1989, under perestrojka og med den tro, sett fra forfatterens side, om at Sovjetunionen ville bestå i overskuelig framtid, bør ikke få leseren til å innta en retrospektiv posisjon, og lese boken som om analysene tilhører en avsluttet fortid. Den nyere forskningen på kommunismen i det som ble kalt Sovjetunionen, trekker stadig nye forbindelser for sosiale og kulturelle særtrekk mellom Tsar-Russland og Sovjetunionen. Det er ikke slik at revolusjoner setter land og folk tilbake til en slags tabula rasa, at blanke ark tas frem for å fylles med nye tegn så snart et politisk regime har falt, og et annet overtatt.

Barn hadde sin klare rolle i den sovjetiske propaganda. Det var spesielt nyttig for regimet å vise frem lykkelige og tilfredse barn for deres kapitalistiske motstandere i Vesten. Allerede tidlig i statens historie ble unge mennesker, også barn, henstilt om å aktivt ta del i den politiske kampen som skulle utkjempes mot egne klassefiender, som for eksempel naboen. Molodoi no rano, "ung, men klar", var uttrykket som ble brukt om Komsomol-rekruttene. Ved å utføre ulike former for "sosialt arbeid"; så som å hjelpe med å klistre opp plakater, bære flagg i toget, eller senere; å organisere politiske møter, alle slike ting hjalp en å framskynde sin karriere. En viss normert tid var forutsatt for å nå de ulike nivåene på pyramiden; overskred en disse, ble mulighetene mindre for å komme videre.

Å starte tidlig, var en forutsetning også for anskaffelse av andre goder, deriblant kanskje den viktigste, sett utfra et sosialt mobilitetsperspektiv, nemlig utdanning. Prestisjeskolene, som Moskvas statsinstitutt for internasjonale relasjoner (diplomatskolen), forutsatte "sosialt arbeid" og en plettfri anketa. (Ens anketa var ens godkjenning, eller ens sertifikat, for å få lov til å kjøre videre oppover den bratte karrierestigen. Anketa fikk en på grunnlag av tidligere utført arbeid for en partiorganisasjon, en fagforening eller militærtjeneste, og ble utferdiget av ens "overordnede" i organisasjonen en tilhørte. Anketa-ordningen kan og ses på for en fortsettelse av Nomenklatura-systemet, med sine lister over egnede kandidater til å fylle ansvarlige stillinger.)

Et eksempel på den måten sosialiseringen ble gjennomført på, bringes av diplomaten, som i sin tid ved Institutt for internasjonale relasjoner deltok i såkalte attestatsii, sosiopolitiske "eksamener", hvor studentene ble oppfordret til å kritisere hverandre, hva om det gjaldt baksnakking, å ha fortalt "antisovjetiske" vitser eller for å ha vært full når en strengt tatt ikke burde være det. Dette var en del av den sosiale kontroll regimet ville gjøre til innbyggernes eget ansvar, hva vi i Vesten kalte et "angiversamfunn".

Kapittel 3 prøver å nevne opp alle de karakteristika som det ble forventet at den unge ambisiøse kommunisten måtte inneha, og som var i større eller mindre grad avgjørende for om fremtiden ville komme til å se lys eller mørk ut. Foruten kjente fenomener som klassemessig korrekt bakgrunn, underdanighet overfor overordnede og en høy toleranse for fabrikkering av resultater, er det mest interessante avsnittet om det fysiske utseendes betydning for ens karrieremuligheter. Det mannlige skjønnhetsidealet var et produkt av den tidlige 30-tallspropagendaen, hvor den store, sterke, med det kantede ansiktet rådde (med en slående likhet med det samtidige ariske idealet). "Å ha et kommunistisk ansikt" ble dette kalt, og var et kriterium som faktisk kunne oppveie for mangler på det intellektuelle eller sosiale området. Et kontraeksempel gjaldt ungaktivisten med russisk mor, men jødisk far, og med et russisk navn, men som hadde "et jødisk ansikt". Personen ble ikke godtatt som medlem i Det allsovjetiske kommunistparti.

I neste del følger vi Komsomol-lederen ved Svartehavet. På grunn av sin strategiske beliggenhet ved et av de viktigste badebyene for den østeuropeiske partieliten, var dette et partimedlem med meget gode muligheter for å kunne knytte høytstående kontakter. Kapittelet gir et bilde av hvor intrikat og komplisert systemet med Nomenklatura og de duale klient/patron-forhold var. Intervjuobjektet sies å ha tilhørt 3 forskjellige nomenklatur i sitt beskjedne ungdomsverv. Han oppgir og stress pga. dette som en av grunnene til at han valgte å hoppe av.

Her kan det imidlertid kritiseres en del ved kildekritikken. Det er sannsynlig å anta at de færreste avhoppere fra Sovjettiden hoppet av pga. ideologiske grunner. Mange av denne typen emigranter, som innehadde posisjoner innen partiapparat eller KGB-komplekset, var kommet på kant med folk over seg i systemet, og sto i fare for å miste stilling og privilegier eller enda mer. Som flertallet av intervjuobjektene nevner: "Stillingen er alt". Et meget viktig karrierekriterium var ens sosiale antenner; evnen til å oppfatte utover ord, hva ens overordnede egentlig var ute etter, og hvilke slags preferanser disse hadde av profesjonelle, så vel som av private, slag. Med andre ord trengtes en ikke ubetydelig grad av opportunisme. Det er dermed grunn til å tro at disse evnene og spilte inn under de forskjellige avhør og intervjuer vestlig etterretning og forskning gjorde.

Opportunisme og evne til å spille roller, ettersom hvem en henvendte seg til, bringer Klugman mange eksempler på. En direktør på et forskningsinstitutt ble betegnet som "to forskjellige personer" av en av emigrantene. En i offentlig sammenheng, i sosiale sammenhenger med under- og overordnede, og en helt annen i private lag. Dette var et fenomen som ser ut til å strekke seg ut over den sovjetiske konteksten. Sosiologiske studier av mennesker i det tidligere DDR viser samme "Janus-ansikt". Dette har primært å gjøre med totalitære regimers negative press på individets muligheter for selvutfoldelse.

En annen mangel ved analysen er at den ikke i tilstrekkelig grad setter funnene inn i en kulturell og historisk kontekst. En hovedtese hos forfatteren går ut på skille mellom den østslaviske kollektivismen i måten å tenke på, og den vestlige, individualistiske. Et begrepet Klugman bruker i betegnelsen av en sosiopolitisk gruppe, er dens "Fit", eller gruppens evne til å få det menneskelige puslespillet til å gå opp. Det tradisjonelle russiske bondesamfunnet, med sin eldgamle sosiale struktur mir, og sin kommunalistiske organisasjon Obsjtjina, var arven kommunistene overtok i -17. Forskning på -20- og -30-tallets sovjetiske system viser og både den sterke påvirkning den folkelige mentalitet hadde, og den store andelen rurale mennesker partiet tok opp i seg. Den mentalitetsmessige overbygning gjennom to regimer kan oppsummeres med det russiske uttrykket Sobernost`; et vanskelig definert begrep, men som forteller om det åndelige fellesskapet som det russiske folk tilhører. Den norske ekvivalens kan være "Folkesjelen". Disse ideene har og en sosialiserende og regulerende funksjon som det ofte kan være vanskelig å avvike fra, uten å risikere en eller annen form for negativ reaksjon fra gruppen.

Et annet eksempel er Klugman`s korrekte observasjon av den meget finstillte og stratifiserte rangorden, som særlig manifesterte seg i privilegieveldet. Klugman refererer en annen undersøkelse hvor det understrekes hvordan selv tynne horisontale lag dannet sine egne nettverk, som sammenlignes med amerikanske country clubs. Et annet illustrerende tilfelle var en bestemt Moskva raikom`s møter, hvor de forskjellige nomenklatura-nivåene spiste i forskjellige spisestuer, alt ettersom de var kun instruktører, eller vise-avdelingssjef, eller avdelingssjefer.

I behandlingen av den historiske utviklingen den organisasjonelle psykologien har hatt, forklarer Klugman på en utmerket måte hvordan stagnasjonen inntraff under Brezjnev. Klugman skiller mellom entreprenører, pionerene som ved hjelp av sine personlige evner grunnlegger og bygger foretak eller stater, og teknokrater, personene som primært innehar fagkunnskaper og sosiale antenner nødvendige for å kunne drive en større organisasjon. Klugman kommer ikke inn på Lenin, men en kan anta at han ville falle inn under den første kategorien. Stalin derimot, faller og, for Klugmans forståelse, inn under entreprenør-typen. Det kollektive lederskapet under Khrustsjov, eksisterte heller ikke, pga. den nye gensek`ens (Generalsekretær i kommunistpartiet) personalistiske og impulsive lederstil. Brezjnev`s vei inn i den høyeste lederstilling i Sovjetunionen, var under denne teorien en reaksjon på erfaringene med de tidligere gensek`ene. Brezjnev ble valgt som den minst sannsynlige kandidat til å kunne makte å gjenta Khustsjov`s bedrifter. Dette er for så vidt en eldre teori; forfattere har tidligere ment at alle gensek`er etter Lenin var blitt foretrukket pga. at de var den svakeste mann av de aktuelle kandidatene.

Den demografiske forklaringen på stagnasjonen er imidlertid mer interessant;

"The stagnation and corruption of the late Brezhnev years is not-as some say- intrinsic to the Soviet system, but was the result of both the policy of stablility of cadres and the demographic synchronization of elites produced by the 1930`s" 144 (Min uthevelse)

I følge denne teorien produserte terroren og utrenskningene på 30-tallet at en hel generasjon unge mennesker samtidig fikk sin (like) utdanning og senere sine første partiutnevnelser. Denne generasjonen steg til topps som etterfølgere av Khrustsjov. Den raske økonomiske utviklingen som hadde brakt "Brezjnev-generasjonen" til maktens tinder, flatet ut en gang på 60-tallet og førte til stagnasjon . Konsekvensene av denne stagnasjonen var karrieremessig katastrofal for mange "Brezjnevitter"; i det den førte til en tilstand av hva Klugman kaller "The Stuck". Etterspørselen etter kadre gikk ned, pga. det store tilbudet av i hovedsak teknisk utdannede med samme kvalifikasjoner. Disse opplevde at karrierestigen videre oppover tok slutt. Dette hadde konsekvenser for deres utsyn. Det ble fra nå av viktigere å verne om sine stillinger, siden disse ikke lenger føltes like sikre. ("Stillingen er alt"). Ettersom denne generasjonen ble eldre, økte konservatismen og toleransen for endringer ble satt lavere. Ordningen med faste, livslange stillinger (tenure), bidro og til denne magelen på innovasjon.

I det følgende utreder Klugman visse mulige metoder for å komme ut av stagnasjonen. Økt vertikal mobilitet for å trekke nye generasjoner inn i systemet, sammen med økt horisontal mobilitet, dvs jobbrotasjon, skulle slå et slag for en mental renselse og en ny motivasjon.

Delegering av ansvar nedover i hierarkiet, og sentralisering av motivasjon var nettopp noe av Gorbatsjovs virkemidler for ombygging av Sovjetmaskineriet. Problemet så sent i prosessen var av politisk art; sentrifugalkreftene var allerede i gang, og kunne ikke stoppes fra å filleriste systemet i så stor grad at partiets maktmonopol ikke kunne fortsette.

| наверх | назад | главная | вперед |