Den Dag Kjem Aldri. Av A.O. Vinje

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg nr mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg nr mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer p ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Nr nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett fr stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Nr vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
nr somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det m vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelt,
men end best i min eigen grt.

P Dovrefjell

P Dovrefjell i Norge l der kjemper uten par,
dronning Ingeborgs brødre de alle var.
Men hvem skal føre vre runer nr vi selv ei m?

Den første kunn vende veiret med sin hand,
den andre kunne stille det rinnende vann.

Den tridje han for under vannet som en fisk,
den fjerde fattes aldri mat p disk.

Den femte han kunne gullharpa sl
s alle de dansede som hørte der p.

Den sjette han blst i ein forgyllande lur,
s alle de det hørte mtte grues derfor.

Den sjuande kunn' under jorden g,
den ttande kunne p bølgetoppen st.

Den niande batt alle dyrene i skog,
den tiande kunn' aldri sønnen f.

Den ellevte batt lindormen i gresset den l,
og meget mere kunne den form.

Den tolvte han var no s vis en mann,
han visste hva som hendte i fremmede land.

Det siger jeg for visst og sant,
deres lige fantes ikke i Norges land.

Folkesongen

Som blomen upp utor marki tyte,
som eple fram utp kvisten skyte,
er folkesongen for mann og møy,
men folkevetter naar den mun døy.

Saa lat daa tonen fraa hjarta strøyme,
og lat oss kvea og lat oss drøyme!
Her er saa mykje som dreg oss ned,
det svarte rømer saa snegt me kve.

Men kom mæ visur av heimeslage,
og lat oss kvea paa gamle lage,
og lat oss kvea foruta bok!
Den notesongen han er saa klok!

Eg er framand

Eg er framand, eg er ein pilgrim,
Berr' ei kveldstund, berr' ei kveldstund er eg her.
Steng ikkje vegen, for eg vil fylgja
Guds folk til strid over berg og bylgja!
Eg er framand osv.

Jorda eig ei den ro eg søkjer,
Nei, eg lengtar, nei, eg lengtar til Guds stad
Der sluttar sorga, der tørkast tra,
Der ingen meir blir lagt død p bra.
Jorda eig ei osv.

Kjære Herre, om eitt eg ber deg:
Fylg og lei meg, fylg og lei meg alltid du!
Ved himmelstranda der vil eg hamna,
Eg heim vil koma og deg vil famna.
Kjære Herre, om eitt osv.

Gamle Gullbrand

Gamle Gullbrand, Gamle Gullbrand
tru om trolli vi taka deg,
fe han æ no s vrang og vrien,
han tenkjer berre p sjave seg.

Gamle Gonil, kok no grauten
gje no bonni koss' noko mat
kom med skeii og et med saupen
set fram gryta me treng 'kje fat.

Gamle Gonil, kok no grauten
stampe klumpane vel ut
gje no bonni ein liten biti
so dei ikkje svelt ut.

No hev me eti og æ s mette
og grauten va' no s framifr

No vi me leggje konn,
no æ me trøytte,
i ei seng s varm utav

halm og str.

Guro rid til ottesong

Myrkt her endaa er i Dalen,
Maanen attum Fjellet sig.
Guro sit so stød i Sa'len,
Blakken fast paa Hoven stig.
- Stjernurne dei dimme gløste -
Guro reid til Ottesang.
Beislet ringlad, Blakken frøste,
daa han fram paa Brimsen sprang.

Innmed Porten bind ho Blakken,
gjeng seg so i Kyrkja inn.
Gjenom Dyri ut paa Bakken
raude Kyrkjeljosi skin.
Inn ho stig med heilag' Fakter,
Vigslevatn ho tek av Stein.
Daa kann inkje vonde Makter
gjera henne nokot Mein.

Fram stig Torleiv, gamle Kjerken,
- Ave Maria had bed -
i den stasad Messeserken.
Alle fell dei ned paa Kne.
O sanctissima, det jalmar.
Torleiv talar Dalens Maal.
Traassen inni Hjartet falmar,
sjølvt um det er hardt som Staal.

Som at Messa var til Ende,
Guro for fram under Lid.
Heile Aalmugen seg vende,
stirde der som Guro rid:
Tor fraa Sunnbø paa sin Gangar
ventar ved den grøne Lind,
der han til seg Guro fangar

uppi Salen som ein Vind.

Daa med Guro frampaa Sa'len
jamsids Vallaraa han reid,
og burt under Lindekallen

Hest og Ringar skifte dei.
Guro daa med heilag' Eidar
lovad vera honom tru. -
Hesten snudde ho til Heidar,
Tor reid yver Grunnebru.

Haslebuskane

Haslebuskane, dei er sm'e
og dei er full ut av netar,
danse fint med den unge drøsa,
d frys du ikkje p føtar.

, dei drøsune dei er vene,

, s lette p føtan,
dei fylgjer Tarjei og Talleiv,
og dei gildaste gutan'.

Mitt hjerte alltid vanker

Mitt hjerte alltid vanker,
i Jesu føderum,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Det er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt,
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!

En spurv har dog sitt rede
og sikre hvilebo,
en svale m ei bede

om nattely og ro;
En løve vet sin hule
hvor den kan hvile f
- skal da min Gud seg skjule
i andres stall og str?

, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
Du har den selv jo kjøpt,
s skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

Pl sine hønur

Pl sine hønur p haugen utsleppte,
hønune lett ivi haugen sprang.
Pl kunne vel p høna fornemme,
at reven va' ute med rumpa s lang.
Klukk, klukk, klukk, sa høna p haugen.

Pl'n sprang og vrengde med augom,
no tor eg ikkje koma heim t ho mor.
, ikkje t ho mor, og ikkje t'n far,
ikkje t ho syster, og ikkje t'n bror
no m eg no reise fr heile den gard.

Høyr, kor kyrkjeklokka lokkar

Høyr, kor kyrkjeklokka lokkar
med ein høg og heilag klang
alle folk og alle flokkar
til ein hugsam kyrkjegang!
Syskin, lat oss kallet fylgja
yver berg og yver bylgja,
lat oss g p kyrkjeveg
glade bde du og eg!

Høyr, kor kyrkjeklokka lokkar,
det er sundags høge ro.
Vre sorger burt seg tokkar,
vre sjelesr skal gro.
Ja, eg gløymer all mi møda,
Jesus vil mitt hjarta grøda,
ved hans barm der er min stad,
sterk han gjer meg, sterk og glad.

Liti Kjersti

Liti Kjersti ho va seg s fagert eit viv,
- Det rigner og det blæs -
ho ri nord i bergom p gangaren kvit.
- For djupt onde' hello,
langt nordi fjello
der leikar det.

Men som ho no kom seg t bergo dei bl
D høyrer ho fr haugo det spelar og læt.

Ho stanar sin gangar bak bergo dei bl
og Haugebonden burt te Liti Kjersti han gr.

" høyr du Liti Kjersti det seier eg deg
Vil du til haugo heim fylgje med med?"

"Nei eg kan kje til haugo heim fylgje med deg
For moder sit heime og ventar p meg."

"Tenk alli p store, tenk alli p sm.
Alt det du ynskjer av meg sko du f."

Liti Kjersti ho rei seg t bergo dei bl
Og Haugebonden etter p gangaren gr.

S rei dei kring haugar tri store tri sm
Og heim att til moder ho alli meir kom.

Men stundom nr det skymest
kring bergo dei bl,
- Det rigner og det blæs -
d høyrer du fr haugo det sukkar
s srt
- For djupt onde' hello
langt nordi fjello
der leikar det.

Eg var liten

Eg var liten sat ved ren
mang ein myrke vinterkveld,
varmt i stoga var som vren,
tyri brann s ljost p eld.
Katten sat i benken dubba,
var s glade at han mol.
Bestemor ho sat og rugga
i sin gamle kubbestol.

Bestemor ho var s gille
te fortelja eventyr,
bare ho ville, bare ho ville
konn' ho tala om alle dyr.
Og om nykk og troll i nutar,
om fortrolla slott og møy.
Og om sterk' og spreke gutar
som slo troll som ljen høy.

Om sin ungdom au ho tala,
om hot henne d ha hendt,
om hoss ho som hjuring hjala,
om hoss ho til strok ha rent.
"D var gutar, d vart gjentur",
sa ho, "sprekare hell no.
Sterkare og meir med lentur,
so det var ei lyst sj".

Eg gjekk burt og gjor' meg mjuke,
sa til gamle bestemor:
"Eg sill alli meire stuke
upp p benkjer hell p bord".
Bare ho ville, bare ho ville
meg fortelje lite grann.
D var ho so hjartans snille,
d eg upp med henne vann.

Margjit Hjukse

Stolt Margjit ho reidde seg til kyrkja g,
tidi fell meg longe,
so tok ho den vegen til fjølle lg.
Det er eg som ber sorgi so tronge.

Og som ho no kom fram med bergjevegg,
d kom bergjekongen med det lange, kvite skjegg.

Og bergjekongen tukka fram sylvforgylte stol:
"set deg der stolt Margjit og kvil din fot!"

S var ho i berget i ri dei ni,
og ho fødde sønir og døtrar tri.

Og Margjit ho sat med sin handtein og spann,
d høyrde ho Bøherads kyrkjeklokkur klang.

Stolt Margjit ho tala til bergjekongen so:
" m eg f lov til min fader g?"

" du m f lov til din fader sj,
men du m 'kje vera burte hot ein time hell tvo."

d som ho kom der gangand' i grd,

hennar sæle fader ute for henne str.

So leidde han inn stolt Margjit med glede og grt,
so sette han henne i sin moders stol.

Men d kom bergjekongen snøgt som ein eid:
"Kjeme du inkje heimatt til bonni i kveld?"

"Fare no vel d alle i min heim!
no kjeme eg alli til dikkon meir."

Stolt Margjit ho sette seg p gangaren gr,
ho gret fleire trir hell hesten ha hr.

| | | | |