Ivar Aasen (1813-1896). Selected poems


Gamle Norig

Gamle Norig, nørdst i Grendom,
er vaart eiget Ættarland.
Der er Hav, som heilt aat Endom
leikar um den lange Strand;
Der er Vikar og Votn og Øyar,
tusund Fjordar og tusund Fjell,
Snøydor, der sjeldan Snjoen tøyar,
Dalar, der Fossen diger fell.
 
Leid er vel den lange Vetter,
endaa grøn vaar Granskog stend,
og naar Lauv i Lidom spretter,
fagre Liter fær vaar Grend.
Store Dagar og stutta Næter
lida lett um den ljose Jord;
Strand og Fjord og Fjell og Sæter
skiner av Sol fraa Sud og Nord.
 
Born av deim, som bygde Landet,
er paa Tuftom endaa til;
Garden stend i gamle Standet,
bygd og bøtt som Bonden vil.
Van til Møda, meir en til Kjæla,
leikar Lyden paa Land og Sjo.
Giv han sitje med Sømd og Sæla
trutt paa Tuftom i Trygd og Ro!

Dei Gamle Fjelli

1 .
Dei gamle Fjell i Syningom
er altid eins at sjaa,
med same gamle Bryningom
og same Toppom paa.
I Bygdom byggja Sveinarne,
og Huset stender laust;
men dei gamle Merkesteinarne
dei standa lika traust.
 
2.
Paa Fjellom er det leikande
at ganga til og fraa
og kring um Toppen reikande
so vidt um Land at sjaa:
til Havet kring um Strenderna
med Skip som Fuglar smaa,
og til Fjelli kring um Grenderna
med tusund Bakkar blaa.
 
3.
Der er so mange Hendingar
i Bygdom komne til;
me sjaa so mange Vendingar
alt paa eit litet Bil.
Dei hava snutt um Vollarne
og flutt og rudt og bygt;
men dei gode gamle Kollarne
dei standa lika trygt.
 
4.
So stod dei gjenom Tiderna
vel mange tusund Aar.
Og Graset voks um Liderna,
og Lauvet kom kvar Vaar.
og Vinden tok um Topparne
og Vatnet tok um Fot;
men dei gilde gamle Kropparne
dei toko traust i mot.
 
5.
Av Hav kom Sjomann sigande
og lengtad' etter Land,
daa saag han Fjelli stigande
og kjendest ved si Strand.
Daa kom det Mod i Gutarne,
som saag sin Fødestad.
Ja dei gode gamle Nutarne
dei gjera Hugen glad.

Gamle Grendi

1.
 Tidt eg minnest ein gamall Gard
med store Tre og Runnar,
Vollar, Bakkar og Berg og Skard
og Blomster paa grøne Grunnar.
Der eg hadde meg so godt eit Rom:
Hus og Mark med baade Bær og Blom
alt eg nøytte som ein eigedom
med baade Lut og Lunnar.
 
2.
Der var Dalar og Lider nog,
der Lur og Bjøllor klungo.
Der var Ruster og fager Skog,
der tusund Fuglar sungo.
Tett med Stova stod ei Bjørk so breid,
der hadde Skjorerna sitt gamle Reid,
Staren song i kvar ein Topp, som beid,
og Erlor i Tunet sprungo.
  
3.
Heima var eg so vida kjend
og slapp inn, kvar eg vilde,
i kvart Hus i den heile Grend,
um endaa Folket kvilde.
Der var Kjenningar i kvar ei Kraa,
og naar eg ukjende Folk fekk sjaa,
spurde eg radt, kvar dei var ifraa,
og dei var lika milde.
 
4.
Var det nokon, som der leid vondt
og vardt fyre Tap og Spilla,
braadt det spurdest um Bygdi rundt,
og alle tykte, det var illa.
Ofta minnest eg mi gamle Grend,
naar eg framand ut i Verdi stend,
heimlaus, frendelaus og litet kjend,
og likar paa Leiken illa.

| наверх | назад | главная | вперед |